Vi så nok ut som litt av en gjeng, der vi sto på bussholderplassen klare til avmars. Henriette lykkelig over og endelig kunne reise fra Norge for så komme tilbake uten og måtte slave seg avsted til Narvesen. Andrea som hadde hvert bli og fornøyd helt til hun fant ut at måndeskortet var glemt og hun ikke ville klare og snike seg unna betaling. Selv var jeg sånn passelig redusert og fyllesjuk(Les: en flaske vin, to rom-cola og kunn et par timer søvn er ikke og anbefale hvis du er ute etter mengder av energi) men vi kom oss da på bussen og så Asker forsvinne for to uker, (Andrea var den som så lengst ut av vinduet da hun hadde store planer om og skule bittert på bilettdamen så lenge så mulig)

vi var tidlig ute på flyplassen, jeg gikk (som vanelig) en meter foran de andre mens andrea dannet baktroppen. jada, litt sånn olsenbanden, bare i jenteverson. hele flyturen ser jeg egentlig ikke noe stor poeng i og skrive om. men vi kom nå frem i 10tiden på kvelden og tok taxi til den lille med sjarmerende fiskerlandsbyen vi skulle tilbringe de neste to uker i. vi fant frem til et 400 år gammelt murhus med grønn dør og terasse på taket. ante fred og ingen fare, klarte omsider og skru på strømmen, grand tour i hele huset (noe som tok ca 2 minutter) du skjønner tegninga.
har du kommet hit i historien sitter du sikkert nå og tenker, hva faen? hvorfor gidder jeg og lese om dette, og det kan hende du vil tenke det når inlegget er helt ferdiglest også,det kan hende du syns jeg er en jævela pingle som ikke har et begrep om virkelige problemer, men jeg tviler. for det jeg nå skal fortelle er virkelig så utrolig ekkelt, det advares mot gåsehud og nakkehår som reiser deg.

for det var nå det startet, vi kommer in på kjøkkene og plutselig ser jeg noe som endrer hele mitt syn på det ellers så sjarmerende lille huset. for der, bare en meter forran meg romsterte det en kakkeliakk på størelsen med en liten katte på kjøkkenbenken! jeg skriker, henritte skriker, andrea brøler, og sammen løper vi inn i stua! der blir vi stående og skrike og le og alt mulig samtidig. jeg tar mot i meg og går inn på kjøkkenet igjen, det er jo ikke slik at dette insektet kan gjøre meg noe, ikke biter den, ikke flyr den (takk gud og jesus og allah for det)det værste som kan skje er rett og slett at den kan gå på meg, (og spise maten min! *rage*). så jeg går inn på kjøkkenet, med henriette og andrea i helene, og mens vi står der inne og hyperventulerer ser jeg opp på et av kjøkkenskapet, å kjære gud i himmelen tror du ikke den jævela kakkerlakken hadde en bror!? og joda, det hadde den, en bror (vi valgte og døpe den Steve, søsteren Helga). i hvertall, steve sitter på toppen av kjøkkenskapet og titter ned på oss, vi går jo selvfølgelig i fistel igjen, løper ut av kjøkkenet, men nå holder det ikke og stå i stua og skrike. vi har sett to av dem, det er fler! og i et kort grusomt øyeblikk ser jeg for meg et mylder av florerende kakkelakker i hele huset! vi løper ut, banker på første dør og ut kommer det en gammel portugisik dame som nesten rekker meg opp til magen. hun kan jo selvfølgelig ikke et fnugg engelsk.Å jeg kan jo bare si det nå med en gang: neste gang du skal leke mimeleken, og du skal komme med forslag til vansklige ting og mime, skriv kakkelakk! den portugisiske dama (rask etterfulgt av to søstre som kunne akkurat like mye engelsk) måtte jo tro vi var fulstendig gale, tre voksne jenter banker på klokka 11 på kvelden og starter og mime insekt! så mens vi står der og lager bizze lyder med fingerne opp mot pannen som følehorn kommer det en tilfelig forbipaserende portugisisk man forbi. vi griper tak i han og spørr om han kan engelsk og om han ikke har veldig lyst til og bli med oss inn og drepe et par kakkelakker. han sier ja og sammen (han og de tre gamle damene altså) hjelper de oss med og drepe! en av damene begynner og tette igjen dørsprekker med hånkler, mens den andre strør rundt seg med et hvit dødspulver som skal holde kakkerlakene unna.

vi puster lettet ut, spiser en heller dårlig middag (noe jeg kan fortelle om siden) og kommer tilbake. og der, i gangen og på kjøkkene ligger steve og helgas barn på ryggen og har sine siste dødsspasmer. vi går over til de andre naboene som er britiske. de gir oss en kakkelakk drepe spray som vi sprayer alle de nesten døde grusomhetene med. deretter legger vi oss, tre jenter, tett sammen i en 1.20 seng og spooner resten av natten. det er den værsta natta i hele mitt liv! vi "voknet" opp(jeg skriver voknet i gåseøyne da jeg nesten ikke sov hele natta) og tok en runde i hele huset, vi fant bare mange døde og en levende som vi spraya til døde(egentlig veldig groteskt) så forlot vi vårt gasskammer av et hus for og gå å spise forokost.

det kommer mer fra turen, men nå er det nok for en stund;)