Høst

Bitende kulde. Oktobervinter, den skjipe typen, men jeg får meg likevel ikke til og gå inn. Det er for lyst der, for avdekende, ekte. Jeg venter, og det foretrekker jeg og gjøre i mørket. Jeg mister støyet fra trafikken et øyeblikk og fokuserer kunn på en rar klingkende lyd som vinden tar med seg til meg. Flagstang og en snor med en frossen knute på, jeg mister interessen like fort som jeg fikk den. Ønsker bilsuset velkommen tilbake så lenge. Venter på at noe nytt skal fange oppmerksomheten min. En liten virvelvind, den varer lenge og jeg merker en barnselig glede over hvert sekund de brune bladene fyker rundt i en ubestemt sirkel. det blåser, kaldt og hardt mot de frossene skinnene mine, vinden tar med seg den sure, råttene lukten av mugne blader og søppel.

Jeg kaster inn hånkle og går inn. det prikker i lårene og jeg vet de kommer til og klø når varmen finner kroppen min igjen. Jeg setter meg under det kalde metaliske lyset, venter, blir kvalm av det. Jeg vet ikke om det er forårsaket av ventingen eller listepoppen som smyger nærmest umerkelig ut av høytalerne som er hengt opp i taket. Kroppene som står og går under dem ser ikke ut til og merkes av det. Jeg syns plutselig synd på skaperne av de selv sikkert mente var et kunstnerisk bidrag til værden. For her står værden og leer ikke en muskel, enser ikke noen ting. De kunne like gjerne hvert døde.