Klikkingen fra pennen som treffer papiret hun skriver på gir meg forsikring om at hun fortsatt er våken. Det er nesten helt stille. Stearinlys som brenner sakte, myk belysning, ikke en eneste bil utenfor, melissnø på vinduskarmen som rammer inn et vintereventyr bak skitent glass. Som de synger, «alle lyder pakket inn i vatt». Kun den konstante klikkingen kan bevise at det fortsatt er liv i værden, liv i henne. Hun har ikke druknet. Ennå. Dråpene har hvert mange, hver gang jeg har stjålet til meg en skikk på henne gjennom sprekken i den syltynne døra som skiller oss to har glasse hvert halvfult, og enda en flaske har stått på bordet. Når jeg nå skulle se en siste gang regner jeg med at det står ca ti stykker av dem der, tomme, tragiske, skyldige. Slikt har jeg lært meg og se. Ber du meg huske bynavn, land, værdens høyeste fjell? Ikke sjangs. Men når det kommer til hvor mange pils hun setter til livs på en kveld? Jo, der har jeg styring. Fotografisk hukomelse nærmest. Det er ikke en medfødt egenskap, den har jeg tilegnet meg gjennom år på år med erfaring. Jeg trenger ikke lang tid, tre sekunder bare, så har jeg talt igjennom alle flaskene som står der, og ut ifra summen, volume på musikken og hvem hun sitter med, så kan jeg lett regne meg frem til hvordan natten vil utarte seg. I kveld var det lett, i kveld var det stille, ingen skrik, ingen musikk, ingen på besøk. I kveld skal hun skrive. Pennen er hennes tryllestav, og hun skal trylle setninger, og sette ord på alt det ingen forstår, selv ikke jeg.
Jeg lager mat. To brødskiver med masse smør og gulost. Skjærer de så det blir fire trekanter og legger de på en blomstrete talerken. Det er slik de smaker best. Masse smør, ost, og skåret i trekanter, lagt på en av bestemors gamle talerkener. Det er slik du lager brødskiver til de du er gald i. Det slik hun har laget det til meg. Det er hun som har lært meg det.
For første gang i kveld går jeg inn til henne. Det ikke noe vits og spørre om hun har spist. Selv hvis jeg hadde hvert borte og ikke sittet og hørt den kontinuerlige klikkingen hennes hele kvelden, så ville fortsatt vist at ingen ting annet en øl og sigaretter hadde blitt fortært denne kvelden. Talerken på borplata. Hun ser på meg, varme øyne fulle av hengivenhet. «Til meg?» dumt spørsmål, hvem ellers? Men høfligheten er der, selv rett før skipsforlis. Ja, svarer jeg. Smiler oppmuntrene. «Du må spise» .. «jah...» hun bøyer seg ned over bunken med alle papirene igjen. Klikking.

Frosten på rutene gjør at lyset som skinner igjennom blir kaldt og flatt. Jeg vokner av meg selv, ser på klokka, den er passe. Inn på badet, kalde fliser, klam kropp, varmt vann, deilig. Jeg dusjer ferdig, tørker meg og går inn i stua og ser etter henne. Tre sekunder, 17 flasker. Brødskivene ligger der fortsatt, men hun er ikke her, og det er i hvertfall et godt tegn. Hun klarte og gå inn på rommet helt selv. Jeg rydder. Tenker tilbake til da jeg var liten, da pleide jeg og helle ut alt jeg fant av slumper og bunnslam, slik at jeg kunne forsikre meg om at hun ikke ville drikke mer. Jeg hadde lært siden da. Det finnes alltid en flaske. Jeg hører stampene føtter fra soverommet, hun har voknet, nå går hun inn på kjøkkenet, naken regner jeg med. Jeg går inn til henne. «Næmmen ser her da, tidlig oppe og ikke gråter? God morgen!» skyss på skinnet.. Noe jeg aldri har lært meg gjennom 19 år med de samme morgenstundene er og droppe og være så inni helvete til morgenful. Jeg vet hvorfor jeg gjør det. Det er akkurat som om jeg vil overbevise noen om at her er alt i sin skjønneste orden. Her ser du familien A4, lage frokost sammen på kjøkkenet, se så lykkelige de er. Elg i solnedgang og hele den regla der. Men hun avslører oss alltid, momler noe om svart kaffe og hodepine før hun stamper seg videre inn i stua. Der skrur hun på radion, myk jazz ut av høytalerne. Jeg setter meg med henne, holder rundt min egen kopp svart kaffe, jeg liker den best med melk, men hun rakk ikke butikken i går så.
For første gang denne morgenen ser hun på meg, på ordentlig. Hun smiler, tar meg i håret og sier jeg er vakker. Jeg blåser henne av, himler med øynene og sier noe om uvasket ansikt og ingen sminke. Hun bare rister på hode og sier jeg må slutte og tulle. «Du er vakker» jeg ser ned i bordplata, rdene kommer ut på kunn pust. Når jeg endelig tørr og løfte blikke ser jeg det jeg frykter mest, hun har øynene fulle av tårer. Hun reiser seg, puster tungt, kysser meg i panna, hvisker meg i øret «tilgi meg kjære deg». Så går hun bestemt til kjøkkenet. Kjøleskapet åpnes, klirring i flasker, der opnes den første. Fortøyningen er knytt av, seilene satt opp, alt klart på babor side, båten kan igjen dra fra kai.