Høst

Bitende kulde. Oktobervinter, den skjipe typen, men jeg får meg likevel ikke til og gå inn. Det er for lyst der, for avdekende, ekte. Jeg venter, og det foretrekker jeg og gjøre i mørket. Jeg mister støyet fra trafikken et øyeblikk og fokuserer kunn på en rar klingkende lyd som vinden tar med seg til meg. Flagstang og en snor med en frossen knute på, jeg mister interessen like fort som jeg fikk den. Ønsker bilsuset velkommen tilbake så lenge. Venter på at noe nytt skal fange oppmerksomheten min. En liten virvelvind, den varer lenge og jeg merker en barnselig glede over hvert sekund de brune bladene fyker rundt i en ubestemt sirkel. det blåser, kaldt og hardt mot de frossene skinnene mine, vinden tar med seg den sure, råttene lukten av mugne blader og søppel.

Jeg kaster inn hånkle og går inn. det prikker i lårene og jeg vet de kommer til og klø når varmen finner kroppen min igjen. Jeg setter meg under det kalde metaliske lyset, venter, blir kvalm av det. Jeg vet ikke om det er forårsaket av ventingen eller listepoppen som smyger nærmest umerkelig ut av høytalerne som er hengt opp i taket. Kroppene som står og går under dem ser ikke ut til og merkes av det. Jeg syns plutselig synd på skaperne av de selv sikkert mente var et kunstnerisk bidrag til værden. For her står værden og leer ikke en muskel, enser ikke noen ting. De kunne like gjerne hvert døde.

Tenk og få en stjerne i hodet.

Vi lå på rygg i mørket og tittet opp på stjernene.
Det var kaldt. Hvit pust.
Jeg merket du så på meg, lette etter øynene mine i alt det svarte.
Jeg vet ikke om du fant dem.

Jeg ble venn med himmelen den natten, jeg ga stjernene navn og drømmer. Du lå tett ved siden av og hørte at jeg fablet.

-tenk å få en stjerne i hode.

Når vi drømmer finne historiene i hodene våre en vei opp dit, også tar de seg inn i alle solene og det er derfor de lyser. Og det er derfor noen dør, noen blir fylt med mareritt..

Neste gang jeg drar på eventyr så skal jeg finne en stjerne og prate med den. Jeg skal gi den de fineste drømmene, også skal jeg fortelle den alt. også skal den fortelle meg hvor jeg skal reise. Også skal jeg gjør akkurat som den sier.

ja, poet...

Jeg ser ut i alt og drømmer tilbake til den sommeren som varte evig
Løvet som aldri falt
Regn som aldri kom
Sol som aldri gikk ned
Jeg mimrer tilbake til rent, hvit sengetøy
Myke, milde hender
Klær vi aldri hadde på oss, men som var så fine likevel
Gulvet kledde dem

Våren var fuktig, sommeren het, høsten fargerik, vinteren lun

Jeg unngår og tenke på regnet som tok over evigheten
Glemmer knuste vaser og visene blomster
understreker tørr varm asfalt,
og hvisker ut sølet brun grus

Sildrene vann, fregner, ølskum, sløret blikk, sommerfugler... i magen, stjerneskudd, sannhet

Nye regler, nye vaner, haner som aldri galer

Raske døgn, sen morning, utstrakt dag, ventende skumring,
Lange netter

poet?

06.08.10

Leppene hennes smakte som honning.
Ikke overflødig, søtt og klissent. Nei.
Det var kun et hint av sommervarme og mild sødme som traff leppene og hjertet mitt i Det vi kysset for første gang.

Håret hennes luktet som av blomster.
Duften tok meg tilbake til opplevelser og drømmer vi hadde snakket om og håpet på.
Lette drag av lotus, rose og vår.
Jeg lukket øynene, grov hode ned i kroken ved halsen hennes og tok et dypt åndedrag.
Forsøkte og innhalere så mye som mulig av magien hennes. håpet den ville sette seg hos meg også.

Kroppen hennes var melkehvit, myk og dansende.
Den duvet i lyset fra morgensolen.
Svingte seg lekent der hun gikk barføtt i vannkanten.

Øynene hennes var dype.
De plirte mot meg når jeg fortalte henne eventyr og historier som aldri var sanne.
Funnet opp på sparket der og da av egen fantasi.
De var slik hun likte dem best.
Krystallblå dammer. nei.
Lilla himmelhvelv. nei.
Grått morgendugg.
De forandret seg med lys, stemning og humør.
Gjorde meg fascinert, undrende og redd.

Hun ligger på gresset og drømmer mot himmelen.
Håper at noen skal finne henne.
Finne ut av henne.
Løse gåten hun selv ikke klarer og finne svaret på.

Jeg skulle ønske det var meg.

Klikkingen fra pennen som treffer papiret hun skriver på gir meg forsikring om at hun fortsatt er våken. Det er nesten helt stille. Stearinlys som brenner sakte, myk belysning, ikke en eneste bil utenfor, melissnø på vinduskarmen som rammer inn et vintereventyr bak skitent glass. Som de synger, «alle lyder pakket inn i vatt». Kun den konstante klikkingen kan bevise at det fortsatt er liv i værden, liv i henne. Hun har ikke druknet. Ennå. Dråpene har hvert mange, hver gang jeg har stjålet til meg en skikk på henne gjennom sprekken i den syltynne døra som skiller oss to har glasse hvert halvfult, og enda en flaske har stått på bordet. Når jeg nå skulle se en siste gang regner jeg med at det står ca ti stykker av dem der, tomme, tragiske, skyldige. Slikt har jeg lært meg og se. Ber du meg huske bynavn, land, værdens høyeste fjell? Ikke sjangs. Men når det kommer til hvor mange pils hun setter til livs på en kveld? Jo, der har jeg styring. Fotografisk hukomelse nærmest. Det er ikke en medfødt egenskap, den har jeg tilegnet meg gjennom år på år med erfaring. Jeg trenger ikke lang tid, tre sekunder bare, så har jeg talt igjennom alle flaskene som står der, og ut ifra summen, volume på musikken og hvem hun sitter med, så kan jeg lett regne meg frem til hvordan natten vil utarte seg. I kveld var det lett, i kveld var det stille, ingen skrik, ingen musikk, ingen på besøk. I kveld skal hun skrive. Pennen er hennes tryllestav, og hun skal trylle setninger, og sette ord på alt det ingen forstår, selv ikke jeg.
Jeg lager mat. To brødskiver med masse smør og gulost. Skjærer de så det blir fire trekanter og legger de på en blomstrete talerken. Det er slik de smaker best. Masse smør, ost, og skåret i trekanter, lagt på en av bestemors gamle talerkener. Det er slik du lager brødskiver til de du er gald i. Det slik hun har laget det til meg. Det er hun som har lært meg det.
For første gang i kveld går jeg inn til henne. Det ikke noe vits og spørre om hun har spist. Selv hvis jeg hadde hvert borte og ikke sittet og hørt den kontinuerlige klikkingen hennes hele kvelden, så ville fortsatt vist at ingen ting annet en øl og sigaretter hadde blitt fortært denne kvelden. Talerken på borplata. Hun ser på meg, varme øyne fulle av hengivenhet. «Til meg?» dumt spørsmål, hvem ellers? Men høfligheten er der, selv rett før skipsforlis. Ja, svarer jeg. Smiler oppmuntrene. «Du må spise» .. «jah...» hun bøyer seg ned over bunken med alle papirene igjen. Klikking.

Frosten på rutene gjør at lyset som skinner igjennom blir kaldt og flatt. Jeg vokner av meg selv, ser på klokka, den er passe. Inn på badet, kalde fliser, klam kropp, varmt vann, deilig. Jeg dusjer ferdig, tørker meg og går inn i stua og ser etter henne. Tre sekunder, 17 flasker. Brødskivene ligger der fortsatt, men hun er ikke her, og det er i hvertfall et godt tegn. Hun klarte og gå inn på rommet helt selv. Jeg rydder. Tenker tilbake til da jeg var liten, da pleide jeg og helle ut alt jeg fant av slumper og bunnslam, slik at jeg kunne forsikre meg om at hun ikke ville drikke mer. Jeg hadde lært siden da. Det finnes alltid en flaske. Jeg hører stampene føtter fra soverommet, hun har voknet, nå går hun inn på kjøkkenet, naken regner jeg med. Jeg går inn til henne. «Næmmen ser her da, tidlig oppe og ikke gråter? God morgen!» skyss på skinnet.. Noe jeg aldri har lært meg gjennom 19 år med de samme morgenstundene er og droppe og være så inni helvete til morgenful. Jeg vet hvorfor jeg gjør det. Det er akkurat som om jeg vil overbevise noen om at her er alt i sin skjønneste orden. Her ser du familien A4, lage frokost sammen på kjøkkenet, se så lykkelige de er. Elg i solnedgang og hele den regla der. Men hun avslører oss alltid, momler noe om svart kaffe og hodepine før hun stamper seg videre inn i stua. Der skrur hun på radion, myk jazz ut av høytalerne. Jeg setter meg med henne, holder rundt min egen kopp svart kaffe, jeg liker den best med melk, men hun rakk ikke butikken i går så.
For første gang denne morgenen ser hun på meg, på ordentlig. Hun smiler, tar meg i håret og sier jeg er vakker. Jeg blåser henne av, himler med øynene og sier noe om uvasket ansikt og ingen sminke. Hun bare rister på hode og sier jeg må slutte og tulle. «Du er vakker» jeg ser ned i bordplata, rdene kommer ut på kunn pust. Når jeg endelig tørr og løfte blikke ser jeg det jeg frykter mest, hun har øynene fulle av tårer. Hun reiser seg, puster tungt, kysser meg i panna, hvisker meg i øret «tilgi meg kjære deg». Så går hun bestemt til kjøkkenet. Kjøleskapet åpnes, klirring i flasker, der opnes den første. Fortøyningen er knytt av, seilene satt opp, alt klart på babor side, båten kan igjen dra fra kai.

Etter sukseen med og skrive om fylla i Nordnorge og skildringen av min gode veninne Tone, har jeg funnet ut at det tydligvis er dette som trigger lesegleden og nyskjerrigheten til dere trofaste følgere. Fyll, Fantri og og en liten smule utdriting av mine nærmest.. gud dere er enkle mennesker..

Så, for og prøve og vri så mye saft ut av denne sukseen som mulig, så skal jeg skrive enda et blogginlegg i samme sjanger, men, om jeg må få si det selv er dette et blogginlegg av den litt mer pikante sorten.

Det var vinter og lørdagskvelden nærmet seg med stormskritt. Hele dagen hadde jeg hvert på jobb og tjent mitt samfunn på best mulig måte. Det var en stressende dag på jobben, men jeg holdt koken oppe da jeg hadde mye og glede meg til resten av kvelden:} Vi hadde planlagt og dra ut hele uka, så når vorspillet endelig begynte var alle i veldig godt humør, det så ut til og bli en fantastisk helaften!

En aldri så liten Digresjon: som jeg sa, så er denne historien av det litt mer pikante slaget, og den er fulstendig sann. Ikke at det er så himla fantastisk, at den er sann altså, eller, det var en ganske så fantastisk kveld, men nok om det. Poenget med denne digresjonen (som ble alt annet enn "aldri så liten") Var og si at: Barn, i kveld skal jeg fortelle en sann historie om sex. og i og med at det er mine nærmeste jeg skriver om, velger jeg og bruke oppfunede navn.

Så! det var meg, Helga, Brutus og Leidulf.. (Når jeg først skal finne opp navn så..) Vi starten kvelden med et vors hos Helga, drakk, hørte musikk, pratet og leste i Helga sinn "orgasme guiden" bok. Som dere hører(Les: dere hører vel egentlig ikke, da jeg ikke har kommet så langt i min bloggekariere at jeg har begynt med videoblogg), en helt normal kveld for en gjeng ungdommer i sinn beste alder.

Vi kom oss nå ut etterhvert, og dro til det ene stedet vi viste om med gratis ingang, billig øl og helt okey musikk, Møllers. Her ble det Øl, øl og mere øl, jeg ble introdusert til en kompis av Brutus og ja, forsvant med han store dele av kvelden. det var når det nærmet seg stengetid, at jeg møtte en gammel bekjent med navn..jah.. la oss kalle han kollfinn (heh). Kollfinn hadde gått på drama med en veninne den gang vi var unge, dumme, edru og bekjymringsfrie. Han viste seg og ha blitt en realtivt akseptabel type, og intrykket steg betraktelig da klokka begynte og nærme seg nattbusstid (noe vi ikke fant fristene eller tiltalende på noen mulig måte) og kollfinn dro en selbåt ut av jakkeermet. Jeg regner med at dere forstår at dette ikke var bokstavelig talt? ikke det? la meg forklare litt nermere:
Vi stod utenfor, jeg godt omslynget Brutus sinn kompis og mitt ferske bekjentskap... Reidar (sorry, jeg var tum for morsomme navn) Helga og Brutus i ca samme positur. Måtte kvelden virkelig ta slutt nå? det regnet, det blåste og håpet om nach ble svakere og svakere, snart var det fulstendig borte. Men ut av all elendigheten steg Kollfinn frem med svaret: "NEI! KVELDEN SKAL IKKE TA SLUTT, VI SKAL DRA TIL MIN FETTERS SEILBÅT, OG DET SKAL FLYTE AV KVINNER, MELK OG HONNING" (jeg valgte en litt sånn "prinsen av egypt" feeling på skildringer:}tenkt deg det gjerne med litt sånn svulstig, på-nær-gråten, masse strykere og trommer musikk! litt for heftig?) uansett, vi svarte lykkelig ja til tilbudet og dro avgårde! på veien dit skjedde det ikke noe serlig mer oppsiktsvekkende annet enn at vi kjøpte kebab som smakte jul.

vel fremme på seilbåten, som het Vivind (Jeg vet du tenker det, men NEI, det er ikke min fortjeneste, det navnet er det eneste i historien som er fakta!" her ble vi sittende og kose oss med rødvin og "klemFM". (Nå sitter du vel og tenker, hvor lenge skal man vente og hvor langt skal man lese før hun kommer til poenget i historien? hun sa det skulel bli sex, hvorfor skal jeg lese en hel jævla bibel før jeg kommer dit?? og når du tenker dette så er svaret at det er mitt varemerket og skrive langt og usammenhengende, og det ville ikke ta så lang tid hvis du ikke avbrøt meg med disse tankereferatene dine!)

Min gode venn, ventetiden er over! for etterhvert som kvelden begynte og nærme seg mørk morning frosvant Helga og Brutus og tok enerett på det ene behagelig sovestedet i seilbåten. dette var forpiggen. og det tok ikke lang tid før båten båten begynte og riste og støte mot kaia i bestemte rytmer! fulle og gode som vi i publikummet var gjorde vi ikke anent enn og småflire, og reidar valgte og ta seg et stjålne smugtitt gjennom sprekken i døra, som for the record sto og slarma med harde støt rett over hodet mitt. hele kvelden traff klimaks når Kollfinn brøle ut, med sjærnde stemme: "Hvis dere to får barn, så ska det barnet hete Vivind!..." liten tenkepause.. "Eller Nils! for det heter fettern min" vi knakk sammen, vi hadde nettopp hvert vitne til at vinnermatrealet av gullkornprisen 2009 ble laget. dagen etter voknet jeg på en minimal sofa, som jeg hadde delt med Reidar, uten følelse i den ene siden. Jeg hadde til gjengeld farlig mye følelse i hode, etter og ha hatt akten til de to elskovsduene i rommet ved siden av slått inn i hodet halve natta.

Liten tillegsdigresjon: Jeg ser nå i ettertid at det ble veldig mye alt annet enn sex i dette bloginnlegget. Men jeg syns fortsatt at denne kvelden på alle mulig måter stiller seg som god nok til og bli blogget om. Det var tross alt det mest geniale nache jeg har hvert på. og ikke furt. du er bare sur fordi jeg avslørte hvor mye du tenker på sex;)

Dikt!

Mens Jeg Venter.

Et og et blad, gule, faller fra treet i hagen utenfor.
Himmelen går sakte over fra lys blå til mørkere fiolet, snart svart.
Gresset, sakte men sikkert brunt.

Stearinlysene har snart brent helt ned.
Sigarettgloen nærmer seg filteret.
Ølflasken... tum.
Musikken har død ut.

Håret har snart tørket.
Telefonen forblir lydløs.
"Du har ingen nye bekjeder"

Mens verden utenfor suser forbi i rasende fart, sitter jeg i vinduskarmen og ser at minuttviseren ikke rikker seg en smule.