Høst

Bitende kulde. Oktobervinter, den skjipe typen, men jeg får meg likevel ikke til og gå inn. Det er for lyst der, for avdekende, ekte. Jeg venter, og det foretrekker jeg og gjøre i mørket. Jeg mister støyet fra trafikken et øyeblikk og fokuserer kunn på en rar klingkende lyd som vinden tar med seg til meg. Flagstang og en snor med en frossen knute på, jeg mister interessen like fort som jeg fikk den. Ønsker bilsuset velkommen tilbake så lenge. Venter på at noe nytt skal fange oppmerksomheten min. En liten virvelvind, den varer lenge og jeg merker en barnselig glede over hvert sekund de brune bladene fyker rundt i en ubestemt sirkel. det blåser, kaldt og hardt mot de frossene skinnene mine, vinden tar med seg den sure, råttene lukten av mugne blader og søppel.

Jeg kaster inn hånkle og går inn. det prikker i lårene og jeg vet de kommer til og klø når varmen finner kroppen min igjen. Jeg setter meg under det kalde metaliske lyset, venter, blir kvalm av det. Jeg vet ikke om det er forårsaket av ventingen eller listepoppen som smyger nærmest umerkelig ut av høytalerne som er hengt opp i taket. Kroppene som står og går under dem ser ikke ut til og merkes av det. Jeg syns plutselig synd på skaperne av de selv sikkert mente var et kunstnerisk bidrag til værden. For her står værden og leer ikke en muskel, enser ikke noen ting. De kunne like gjerne hvert døde.

Tenk og få en stjerne i hodet.

Vi lå på rygg i mørket og tittet opp på stjernene.
Det var kaldt. Hvit pust.
Jeg merket du så på meg, lette etter øynene mine i alt det svarte.
Jeg vet ikke om du fant dem.

Jeg ble venn med himmelen den natten, jeg ga stjernene navn og drømmer. Du lå tett ved siden av og hørte at jeg fablet.

-tenk å få en stjerne i hode.

Når vi drømmer finne historiene i hodene våre en vei opp dit, også tar de seg inn i alle solene og det er derfor de lyser. Og det er derfor noen dør, noen blir fylt med mareritt..

Neste gang jeg drar på eventyr så skal jeg finne en stjerne og prate med den. Jeg skal gi den de fineste drømmene, også skal jeg fortelle den alt. også skal den fortelle meg hvor jeg skal reise. Også skal jeg gjør akkurat som den sier.

ja, poet...

Jeg ser ut i alt og drømmer tilbake til den sommeren som varte evig
Løvet som aldri falt
Regn som aldri kom
Sol som aldri gikk ned
Jeg mimrer tilbake til rent, hvit sengetøy
Myke, milde hender
Klær vi aldri hadde på oss, men som var så fine likevel
Gulvet kledde dem

Våren var fuktig, sommeren het, høsten fargerik, vinteren lun

Jeg unngår og tenke på regnet som tok over evigheten
Glemmer knuste vaser og visene blomster
understreker tørr varm asfalt,
og hvisker ut sølet brun grus

Sildrene vann, fregner, ølskum, sløret blikk, sommerfugler... i magen, stjerneskudd, sannhet

Nye regler, nye vaner, haner som aldri galer

Raske døgn, sen morning, utstrakt dag, ventende skumring,
Lange netter

poet?

06.08.10

Leppene hennes smakte som honning.
Ikke overflødig, søtt og klissent. Nei.
Det var kun et hint av sommervarme og mild sødme som traff leppene og hjertet mitt i Det vi kysset for første gang.

Håret hennes luktet som av blomster.
Duften tok meg tilbake til opplevelser og drømmer vi hadde snakket om og håpet på.
Lette drag av lotus, rose og vår.
Jeg lukket øynene, grov hode ned i kroken ved halsen hennes og tok et dypt åndedrag.
Forsøkte og innhalere så mye som mulig av magien hennes. håpet den ville sette seg hos meg også.

Kroppen hennes var melkehvit, myk og dansende.
Den duvet i lyset fra morgensolen.
Svingte seg lekent der hun gikk barføtt i vannkanten.

Øynene hennes var dype.
De plirte mot meg når jeg fortalte henne eventyr og historier som aldri var sanne.
Funnet opp på sparket der og da av egen fantasi.
De var slik hun likte dem best.
Krystallblå dammer. nei.
Lilla himmelhvelv. nei.
Grått morgendugg.
De forandret seg med lys, stemning og humør.
Gjorde meg fascinert, undrende og redd.

Hun ligger på gresset og drømmer mot himmelen.
Håper at noen skal finne henne.
Finne ut av henne.
Løse gåten hun selv ikke klarer og finne svaret på.

Jeg skulle ønske det var meg.

Klikkingen fra pennen som treffer papiret hun skriver på gir meg forsikring om at hun fortsatt er våken. Det er nesten helt stille. Stearinlys som brenner sakte, myk belysning, ikke en eneste bil utenfor, melissnø på vinduskarmen som rammer inn et vintereventyr bak skitent glass. Som de synger, «alle lyder pakket inn i vatt». Kun den konstante klikkingen kan bevise at det fortsatt er liv i værden, liv i henne. Hun har ikke druknet. Ennå. Dråpene har hvert mange, hver gang jeg har stjålet til meg en skikk på henne gjennom sprekken i den syltynne døra som skiller oss to har glasse hvert halvfult, og enda en flaske har stått på bordet. Når jeg nå skulle se en siste gang regner jeg med at det står ca ti stykker av dem der, tomme, tragiske, skyldige. Slikt har jeg lært meg og se. Ber du meg huske bynavn, land, værdens høyeste fjell? Ikke sjangs. Men når det kommer til hvor mange pils hun setter til livs på en kveld? Jo, der har jeg styring. Fotografisk hukomelse nærmest. Det er ikke en medfødt egenskap, den har jeg tilegnet meg gjennom år på år med erfaring. Jeg trenger ikke lang tid, tre sekunder bare, så har jeg talt igjennom alle flaskene som står der, og ut ifra summen, volume på musikken og hvem hun sitter med, så kan jeg lett regne meg frem til hvordan natten vil utarte seg. I kveld var det lett, i kveld var det stille, ingen skrik, ingen musikk, ingen på besøk. I kveld skal hun skrive. Pennen er hennes tryllestav, og hun skal trylle setninger, og sette ord på alt det ingen forstår, selv ikke jeg.
Jeg lager mat. To brødskiver med masse smør og gulost. Skjærer de så det blir fire trekanter og legger de på en blomstrete talerken. Det er slik de smaker best. Masse smør, ost, og skåret i trekanter, lagt på en av bestemors gamle talerkener. Det er slik du lager brødskiver til de du er gald i. Det slik hun har laget det til meg. Det er hun som har lært meg det.
For første gang i kveld går jeg inn til henne. Det ikke noe vits og spørre om hun har spist. Selv hvis jeg hadde hvert borte og ikke sittet og hørt den kontinuerlige klikkingen hennes hele kvelden, så ville fortsatt vist at ingen ting annet en øl og sigaretter hadde blitt fortært denne kvelden. Talerken på borplata. Hun ser på meg, varme øyne fulle av hengivenhet. «Til meg?» dumt spørsmål, hvem ellers? Men høfligheten er der, selv rett før skipsforlis. Ja, svarer jeg. Smiler oppmuntrene. «Du må spise» .. «jah...» hun bøyer seg ned over bunken med alle papirene igjen. Klikking.

Frosten på rutene gjør at lyset som skinner igjennom blir kaldt og flatt. Jeg vokner av meg selv, ser på klokka, den er passe. Inn på badet, kalde fliser, klam kropp, varmt vann, deilig. Jeg dusjer ferdig, tørker meg og går inn i stua og ser etter henne. Tre sekunder, 17 flasker. Brødskivene ligger der fortsatt, men hun er ikke her, og det er i hvertfall et godt tegn. Hun klarte og gå inn på rommet helt selv. Jeg rydder. Tenker tilbake til da jeg var liten, da pleide jeg og helle ut alt jeg fant av slumper og bunnslam, slik at jeg kunne forsikre meg om at hun ikke ville drikke mer. Jeg hadde lært siden da. Det finnes alltid en flaske. Jeg hører stampene føtter fra soverommet, hun har voknet, nå går hun inn på kjøkkenet, naken regner jeg med. Jeg går inn til henne. «Næmmen ser her da, tidlig oppe og ikke gråter? God morgen!» skyss på skinnet.. Noe jeg aldri har lært meg gjennom 19 år med de samme morgenstundene er og droppe og være så inni helvete til morgenful. Jeg vet hvorfor jeg gjør det. Det er akkurat som om jeg vil overbevise noen om at her er alt i sin skjønneste orden. Her ser du familien A4, lage frokost sammen på kjøkkenet, se så lykkelige de er. Elg i solnedgang og hele den regla der. Men hun avslører oss alltid, momler noe om svart kaffe og hodepine før hun stamper seg videre inn i stua. Der skrur hun på radion, myk jazz ut av høytalerne. Jeg setter meg med henne, holder rundt min egen kopp svart kaffe, jeg liker den best med melk, men hun rakk ikke butikken i går så.
For første gang denne morgenen ser hun på meg, på ordentlig. Hun smiler, tar meg i håret og sier jeg er vakker. Jeg blåser henne av, himler med øynene og sier noe om uvasket ansikt og ingen sminke. Hun bare rister på hode og sier jeg må slutte og tulle. «Du er vakker» jeg ser ned i bordplata, rdene kommer ut på kunn pust. Når jeg endelig tørr og løfte blikke ser jeg det jeg frykter mest, hun har øynene fulle av tårer. Hun reiser seg, puster tungt, kysser meg i panna, hvisker meg i øret «tilgi meg kjære deg». Så går hun bestemt til kjøkkenet. Kjøleskapet åpnes, klirring i flasker, der opnes den første. Fortøyningen er knytt av, seilene satt opp, alt klart på babor side, båten kan igjen dra fra kai.